Svetten fra internasjonale vennskapskamper har knapt fotballdrakter på nett; når spillere bytter ut landslagsdrakten med klubbfargene, går ofte glede og bekymring hånd i hånd. Gruppespillet i Nations League i september og oktober bød på triumfer for noen og skuffelse for andre, men for Arsenal medførte det to små, men tydelige varsler om skader: Kai Havertz og venstrevingen Solis kommer trolig til å gå glipp av lørdagens hjemmekamp mot Leeds United i Premier League-runde 6. Når Solis henger den rød-hvite Arsenal drakt med navn tilbake på plass, fungerer strekken i bakside lår som en irriterende påminnelse: Det er en ære å representere landet sitt, men den fysiske prisen må til slutt betales.

Situasjonen til Havertz er lik – ikke alvorlig, men nok til å forstyrre Mikel Artetas taktiske planer. Det er aldri feil å bringe ære til landet sitt; problemet ligger i en kampkalender som behandler spillere som evighetsmaskiner – med flyreiser, jetlag, intenst presspill og hjemreiser til London midt på natten. Arsenal-supportere kjenner denne følelsen altfor godt: De knytter nevene mens de ser landskamper, bare for å rynke pannen når skaderapportene kommer. Fotball har aldri bare handlet om elleve spillere som jager en ball; det er også en stille tautrekking mellom klubb og landslag om hvem som får disponere en frisk spiller.

Heldigvis er ikke «The Gunners» lenger et lag som kollapser hvis bare én spiller blir skadet. Gyökeres kan lede angrepet, Merino kan steppe inn som nier, og Eze trives på venstrekanten. Bredde i troppen er den mest verdifulle forsikringen i moderne fotball. Likevel kan ingen benkebredde måle seg med det enkle håpet om at spillerne vender tilbake hele og uskadde. Måtte alle disse landslagsheltene vende tilbake for å bære Arsenal-drakten – med de rød-hvite stripene flagrende i vinden – fremfor å halte tilbake til treningsfeltet innhyllet i isposer. Spillet går videre; la oss ikke la skader få lidenskapen vår til å eldes for tidlig.